søndag, februar 26, 2017

Idealkjøret

Jeg er en friluftsmann, egentlig. Jeg elsker å fyre opp stormkjøkkenet og lage miniatyrbål av barnåler og småpinner rett foran der jeg ligger i soveposen under åpen himmel. Jeg er også en sånn toppturfyr som alltid har liggende et par nye skifeller i boden og hvert år i uke seks jeg er på skitur i Østerrike. Én uke med puddersnø, årets beste samtaler og guttehumor. For øvrig er jeg empatisk og ydmyk, jeg lar aldri barna mine se mer enn en halv time på tv, jeg begjærer aldri min nestes hus eller hustru (bud 10) og dessuten så er jeg skikkelig gjestfri, et sosialt midtpunkt (og jeg ljuger aldri – bud 8).

Nei, nå er det IdealErik som snakker. Jeg sliter med IdealErik. For tenker jeg etter er alle brennmerkene i liggeunderlaget fra 90-tallet, den eneste vinden stormkjøkkenet mitt har kjent siden da er flyttebrisen og de nye skifellene fikk jeg i 2004. Den årlige Østerriketuren er det seks år siden jeg var med på, for siden da har jeg vært opptatt med å få unger. Og hva gjestfrihet angår; da jeg sa til kona at jeg syns vi skulle invitere naboene på kaffe og hun svarte "mandag", kjente jeg det ble vel konkret. Jeg tenkte ikke mandag, men mer generelt. Jeg syns vi generelt bør vi invitere naboene på kaffe, for det er sånn jeg egentlig er. 

Eller, hvordan er det egentlig? Sammenligning er en folkesykdom i vår tid, og man er nesten alltid dømt til å tape, for man sammenligner seg med summen av alle sine venners egenskaper. Et større problem for min del, er at jeg sammenligner meg med den beste versjonen av meg selv; IdealErik. 

Problemet er ikke at IdealErik er i en helt annen liga, utfordringen er at det er meg selv, bare high-lightsversjonen. IdealErik er summen av alle mine beste opplevelser, fremragende idealer og gode gjerninger. IdealErik lider av selektivt langtidsminne og har bare godværsdager. Når det er ettermiddag og alt koker som ikke bør koke, og det som skulle kokt ikke gjør det, når jeg kjenner jeg er en dårligere pappa eller ektemann enn jeg egentlig er, da glemmer jeg at IdealErik aldri har sovet dårlig eller jobbet for lenge.

Og ikke bare sliter jeg med IdealErik selv, jeg viser han frem for andre også. Han skriver facebookstatuser og dukker regelmessig opp i samtaler, for han vet jo tross alt best. Spør om et råd, og IdealErik svarer med et godt prinsipp eller en god vane han bestemte seg for å følge en gang, men som han har glemt at han aldri klarte å leve opp til. Det blir en selvforsterkende spiral, og det blir ikke bra samtaler av sånt.

 Men hva gjør vi med det? Jeg hørte en anerkjent overlege nylig si han brukte syndsbekjennelsen som en daglig morgenrutine, og jeg tenkte, kjære tid, for en negativ start på dagen. Det må da holde med en gang i uka, og i kirka vår bruker vi den aldri, for vi har liksom et mer positivt syn på mennesket. Det er tross alt ikke så ofte jeg kjenner lysten til det onde i hjertet mitt. Men så begynte jeg å lure på om overlegen hver morgen lander i seg selv, forsoner seg med hvordan alt er, og dermed kan oppleve alt dagen har å gi på en råere, vakrere måte. Han lurer seg ikke selv, og livet leves mer i presens, enn i fortid eller fremtid. Virkelig her og nå, og ikke slik det burde/skulle/kunne være.

 Gud, hjelp oss til å ta imot livet som det er, og frels oss fra idealkjøret.
 Amen.

(teksten stod først i agenda316)

onsdag, oktober 19, 2016

Realisme og radikalitet

25.juni 1992, tolv år gammel, ble jeg en «orntlig» kristen. Det var i alle fall det jeg skrev i et Nytestamente, som jeg fikk utdelt etter et møte på speiderleiren på Vegårshei. En predikant hadde holdt en kraftig appell, for kraftig i følge noen, og jeg og flere lot oss overbevise. Men i omslaget på boka står det én dato til. For 14.juli 1995 var jeg tilbake på Vegårshei, og da hadde jeg en ny opplevelse - det var da jeg virkelig ble kristen! Hva hadde skjedd? Jeg hadde «gitt livet mitt til Jesus» og sagt han kunne gjøre hva han ville med det. Og denne gangen hadde jeg virkelig ment det. Jeg er ikke alene om ha slike opplevelser, og disse ble heller ikke de siste. Mange har slike merkedager, og om ikke enkelthendelser, så viktige perioder hvor sangen «Alt for Jesu fot jeg legger» var lettere å synge med engasjement og overbevisning.

Edin Løvås skriver om dette, når hverdagen med «den travle takten på fabrikken» tar over for det radikale Jesus-livet man kanskje hadde sett for seg. For noen fører det til depresjon og tvil. Hva skal man gjøre da? «Tenk først og fremst ærlig gjennom situasjonen. Kanskje var de første løftene og stemningene bortenfor all sunn realisme. Kanskje disse idealene, disse høye målene og denne oppløftede atmosfæren var resultatet av at predikanten og kamerater skapte et press, som Herren ikke stod bak.»

Kanskje vi lovte for mye. Kanskje vi trodde vi hadde fem talenter, men så hadde vi bare to. «Kanskje du den gang heller ikke forstod at den daglige jobben og hverdagsomsorgen er en del av det kristne livet og et ledd i arbeidet for Herren.
På bakgrunn av det resultatet du kommer fram til gjennom å tenke gjennom disse og lignende spørsmål, må du så ta en nytt oppgjør med Gud. Vær ikke engstelig for at det betyr at du svikter idealene fra omvendelsestiden. I Guds rike er det nemlig alltid full overenstemmelse mellom realisme og radikalitet. Et nytt oppgjør og en sunnere tankegang, kan føre deg bedre inn i harmoni med Guds vilje. Det kan også gjøre deg mer effektiv på alle områder, fordi du befris fra en indre, lammende konflikt.»


Etterfølgelsen av Jesus skjer ikke et annet sted en annen gang. Livet med en fordypet tro på Jesus er ikke for spesialistene. Jesus er hverdagens Herre. Midt i vår helt vanlige, realistiske hverdag, er radikaliteten tilgjengelig. Og som Magnus Malm sier; «det er en god regel at Gud velsigner de valg som er realistisk mulige.» Jesus står ikke å venter på oss bak der hvor vi en gang «ga livet vårt» til han. Han er presens, han er nå.

Spørsmål: På hvilken måte ser du Jesu invitasjon til fellesskap og etterfølgelse i din helt realistiske, vanlige hverdag?

(Og for flere Edin-sitater, søk etter Edin Løvås på Facebook.)

fredag, august 19, 2016

ET MÅLTID MIDT I FELLESSKAPET

(fra Oslo misjonskirke Betlehem, 14.aug 2016)

Hva er et kristent fellesskap? Hva er en menighet? Og hva skjer når vi samles på en søndag til gudstjeneste? Om man kommer på besøk og bare observerer det som skjer på overflaten, så er det jo ikke så veldig spesielt (eller kanskje det er nettop det du tenker). Det virker ikke som noe ekstraordinært, «wow for en happening, dette må vi markedsføre, lage fancy plakater av og få ut til folket og sørge for fulle hus og maksimal oppmerksomhet.»

Altså, vi kommer hit, trøtte eller opplagte, helt vanlige folk i alle mulige slags fasonger og livssituasjoner, og vi prøver å balansere kjeks og kaffe, samtidig som noen av oss forsøker å holde et halvt øye med ungene våre så de ikke faller ned fra galleriet, mens andre av dere snakker om fotballresultater eller deler siste nytt fra sommerens sykdomshistorie eller været som ikke var som det skulle være, eller du står der mitt i mylderet av folk og forteller at din sønn og svigerdatter akkurat har gått fra hverandre, og hva betyr det for barnebarna, mens rett bak den samtalen er det noen som diskuterer det siste nye innen barnevognteknologi og om det egentlig var så smart å velge tøybleier.

MER ENN DU KAN SE

Og ser man på overflaten kan man spørre seg; hva er det disse folka har felles? «Ja», vil noen si, «det er ganske mye, for sett utenfra er dere ganske homogene», og ja vi jobber med saken, men likevel er folk bare «vanlige», «like» og «normale» helt til du blir kjent med dem.
Nei, så, hva har vi felles, hva er det som forener oss, hva ligger under?
Jo, vi er samlet til gudstjeneste. Vi gjør et forsøk på å være «alle mulige slags folk i fellesskap rundt Jesus». Vi er samlet fordi vi har det felles at vi ønsker at Jesus skal bli tydelig for oss. Vi møtes for å være sammen om å være sammen med Jesus, fordi vi håper, og vi trenger, at Jesus får tak i oss og får prege oss, og fikse oss, og gi oss og verden det vi trenger.
Så det skjer noe mer enn hva du kan se.
Og selv om vi hører på helt forskjellig musikk og radiokanaler i bilen på vei hit, skal vi synge de samme sangene når vi er sammen. Og den sangen som for en person er kjent og kjær og gir deg masse gode minner og følelser og opplevelser av Gudsnærvær, er for andre helt ukjent og oppleves mest som bråk eller alternativt som veldig traust. Men når du står der og er litt irritert så kommer du på at du er på GUDstjeneste, ikke MEGtjeneste. Du er jo ikke her først og fremst for «å få noe ut av det» (selv om det selvsagt har betydning), men for å ta del i noe som er større enn deg selv og dine egne preferanser.

MEG OG MITT

Vår kirkelige tradisjon oppstod i en tid med et sterk fokus på individet, noe som har ført til vektlegging av «min» tro, «mitt» andaktsliv, «min» overgivelse, «min» frelse, «min» opplevelse. Og så sier vi «JEG tror Gud Fader den allmektige», mens kirken opp gjennom vel så mye har sagt «VI tror på Gud Fader». Det er kirkens tro som også er poenget, og så får jeg lov til å være en del av kirkens tro selv om jeg til enhver tid ikke har helt kontroll på alle underpunktene. Og det er noe bra og rett med fokuset på den personlige troen og overgivelsen, men det kan også i perioder bli veldig slitsomt og sårbart.
Og det kan også gjøre at vi kommer til gudstjeneste med feil motiv. Eller med for smalt motiv. Vi kan fort tenke at gudstjenesten handler om meg og hva jeg liker eller ikke liker. Det handler om at jeg skal bli berørt. Vi evaluerer gudstjenesten på vei hjem som om den hadde vært en konsert, en event, en forestilling. «Ja, likte du musikken?», «Jeg syns ikke Erik gjorde en god figur i dag, terningkast 3.»

«VAR DET BRA?»

I vår var jeg med noen kolleger til Italia, og den første morgenen i Roma dro noen av de mest fromme av oss på morgenmesse kl 0700 i en av kirkene rett ved der vi bodde. Jeg lå og sov... Men da jeg jeg traff en av dem etterpå spurte jeg; «Var det en bra gudstjeneste»? Og han svarte; «det er vel ikke helt det spørsmålet man stiller i denne sammenhengen». (Da tror jeg han mente den katolske.) «Var det en bra gudstjeneste? Altså, det skjedde. Vi feiret gudstjeneste. Bønnene ble bedt, ordet ble lest, brødet ble brutt, og så gikk vi ut i hverdagen».
«Jaja, men var det bra..eh… var det høyt nivå, liksom? Var det noen gode soloprestasjoner, sang presten reint, var det bra overganger, bra regi, god lyssetting, likte du musikken, var sangene kjent, ble du berørt, opplevde du et Gudsnærvær? Tok du noen bra bilder av predikanten og la det ut på Instagram med et sitat fra prekenen oppå?»

EKSTRA BRA GUDSTJENESTE

Før mange søndager får jeg spesielt lyst til at folk skal komme. For jeg vet noe om hva som skal skje. Hvem som skal synge, eller dele noe, eller jeg får lyst til å skrive «kom og hør på meg på søndag, jeg har noe å si», og vi har en lei tendens i vår tradisjon for å markedsføre predikanten, som om det var hun som var poenget.
«Denne søndagen blir det en ekstra bra gudstjeneste, ta med deg noen, gjerne noen fra en kirke som ikke har like bra gudstjeneste som oss». Men «ekstra bra gudstjeneste» - hva sier det om forrige søndag eller neste søndag? Nei, gudstjeneste er bare noe som skjer. Og strengt tatt burde vi ikke trenge å skrive noe som helst om hva som er innholdet – bare klokkeslett og «gudstjeneste».

SOM EN ELV

Jeg hørte en beskrive gudstjenesten som en elv [Joel Halldorf]. Det er bare noe som pågår, noe som skjer, og vi får lov til å ta del i det, og gå ut i den. Og noen ganger får vi bare med oss bruddstykker mens vi bærer ungen på armen bakerst i kafeteriaen, eller vi får ikke med oss alt som sies fordi vi tenker for mye på konflikten på jobben igjen i morgen, men vi er med likevel. Vi er tilstede sammen med fellesskapet og vi feirer gudstjeneste.
Og den kanskje aller tydeligste manifestasjonen av hva gudstjeneste er, og hva det kristne fellesskapet handler om, er nattverden, bordet. Den største korrigeringen av gudstjenesten som en forestilling, er etter mitt syn nattverden, som vi nå i hovedsak feirer hver søndag.
(..)

Nattverden gjør Jesus tydelig for oss. Vi kommer som alle mulige slags mennesker og samler oss rundt Jesus. Nattverden står som et måltid midt i fellesskapet og viser oss hvem vi er og hva vi er en del av. Det er en tilsynelatende enkel hendelse, men som inneholder så mye dybde og symbolikk.

Og hva er fellestrekkene mellom nattverden og det kristne fellesskapet jeg ønsker at vi skal være?

  • Den er gratis 
  • Den er for alle som vil ha med Jesus å gjøre 
  • Den er frivillig 
  • Den gjør ikke forskjell på folk 
  • Den forener oss i vår ulikhet og i vår svakhet 
  • Den gir glede og kraft til hverdagen Den forener oss med den verdensvide kirke 
  • Den kobler oss på Jesu død og oppstandelse og forener oss med Jesu oppdrag i verden
  • Den minner oss om at det er ledig plass ved bordet og at vi må invitere alle vi kjenner inn til fellesskapet med Jesus
Alle er invitert.

onsdag, mai 18, 2016

Mitt første retreat - stillhet det kan gro i

Det var da jeg tok meg selv i å sette en lydbok om å senke tempoet, på 1,25x hastighet, at jeg forstod at noe måtte gjøres. At det nesten var for seint - jeg trengte å stoppe, eller bli stoppet. For mange lever på andres åndelighet, hadde forfatteren i lydboka sagt, og sånn har det også i perioder vært for meg. Så jeg tok prekenpause i jobben som pastor, den pågår ennå, og dro på mitt livs første retreat. Åtte dager i stillhet på St.Beunos i Wales, et sted for Ignatiansk spiritualitet, i regi av Jesuittene – var ikke det de som var nektet inngang til det norske riket? Ikke et åndelig fitness-senter, men et feltsykehus, ifølge presten som leder stedet. For min del kjentes det som noe jeg trengte.

Det ble en reise ulik alt annet. Skru av mobilen og tilgangen til verden utenfor i 192 timer, jeg som vel knapt har hatt mobilen avskrudd et døgn siden jeg fikk den på slutten av nittitallet. 11.september kunne ha skjedd på nytt, uten at jeg var klar over det. Jeg fant meg selv på dag fire i kunstrommet, kunstrommet (!), og lagde en liten figur i leire, midt på dagen. Jeg tror det var midt på dagen, for man trenger jo sjeldent å følge med på tiden når man er på retreat. Jeg lagde den som et minne for meg selv, om at jeg én gang kunne sitte å lage leire midt på dagen uten at verden for øvrig stoppet opp.

Men det var ikke stillhet som i «tomhet», men som i et næringsfult rom for kontakt med Jesus. En stillhet det kan gro i, som Edin Løvås, retreathøvdingen selv, beskrev det. «Min Edin», kan jeg nesten tillate meg å skrive, som var medlem i menigheten jeg er pastor i, og som jeg traff så mange ganger. Men hans budskap om Jesusmeditasjon og stillhetens betydning hadde aldri før ordentlig truffet meg. Jeg tenkte jeg var for ekstrovert, for rastløs, for aktivistisk. For noen få kan dette være tilfelle, ifølge Edin. Før han legger til; «men for en del kan det skyldes rein og skjær dovenskap».

Jesus sa til sine disipler: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» Har du tid til det i ditt liv? Har du rom for det? Det er en invitasjon fra Jesus til fellesskap med seg selv, ikke et krav for kunne kalles hans barn.

For det er i møte med Jesus det skjer, ifølge Edin. Når vi har en «levende oppstandelsestro» og forstår at Jesus selv er tilstede, mitt i vår hverdag. «Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!» (Kol 1.27) Kristus er blant oss. Men det er ikke alltid så lett å oppdage det om vi lever livet på 1,25x hastighet.

Kan du denne sommeren finne noen gode rom for «stillheten det kan gro i»
På hvilken måte kan du sørge for at du lever av din egen åndelighet og Jesus-relasjon, og ikke andres?

(stod først i Agenda316)

mandag, desember 14, 2015

Å høste på speed

Ofte har jeg lyst til å høste uten å så - jeg vil ha umiddelbar effekt. Jeg bør trene og tenker løping, men føler for massasjebeltet Vibroshape. Det tar bare ti minutter om dagen.

«Alt du trenger å gjøre er å feste massasjebeltet rundt midjen og lene deg tilbake. Med dagens teknikk kan du få alle fordelene, uten å anstrenge deg. Raskt og enkelt!»

Det er jo slik vi vil ha det. Raskt og enkelt og er det billig er det en bonus, men det kan godt være dyrt. En kamerat av meg bestilte en svær lenestol fra eBay, og plutselig kom den på døra uka etter, all the way from US of A. Snakk om å lene seg tilbake. Det er bare å dra kortet eller taste inn det nummeret på baksiden jeg aldri husker. Du trenger ikke penger heller, du kan betale på sikt.

Kanskje det også er derfor vi pusser opp så mye. Mest av alle, sekstiseks milliarder i fjor. IKEA Furuset selger flest kjøkken i hele verden. Og vi vinner også VM i mest sportsutstyr med kalassiffer, samtidig som vi blir i dårligere form og ler av dem med botox og falske øyevipper. Vi investerer tross alt i helse. Men er det fordi vi kompenserer?

For en ting er å pusse opp kjøkkenet, noe annet er det å gjøre noe med at man egentlig er mer misunnelig enn glad når kameraten din opplever noe bra. Det er lettere, og raskere, å pusse opp fasader og perfeksjonere kroppen, enn det er å ta tak i det indre livet.

«Det et menneske sår, skal det også høste», står det i brevet Paulus skrev til Galaterne. Irriterende. Like før i brevet blir ting som kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, trofasthet og selvbeherskelse betegnet som frukt - noe man høster. Litt frustrerende, for frukt tar tid og jeg skulle så gjerne heller dratt kortet. «Åndens frukt», innebærer det venting? - Tenker du på alt annet når du leker med barna dine? Signer her.
- Begjærer du din nestes ektefelle eller eiendom? Da har vi en kapsel-hjem-på-døra-løsning.
- Har du en dårlig relasjon til faren din? Tast koden her.
Og bare len deg tilbake.

Det jeg aller helst vil høste, tar tid. Og involverer ofte smerte, motstand og for mine nærmeste gjentatte skuffelser. Det er frukt, og som ikke det var nok snakker Jesus flere steder om det som frø. DET tar langt tid, det. (stod først i Agenda316)

mandag, desember 23, 2013

Kjære Jesus, gratulere med dagen! - en bursdagstale


Kjære Jesus.
Gratulere med dagen!
Ja, nå er det jo fortsatt noen få dager igjen til den store dagen, men jeg tenker at det uansett er passende at noen reiser seg opp og holder en tale for bursdagsbarnet, det er jo tross alt deg alt dette handler om.

En preken holdt julaften 2010 og på Jul i Betlehem 
15.des 2013 (se den her), som ble sendt 
på NRK P1 22.des 2013.
Og det er jo ikke hver dag man holder bursdagstale for en som ble født for over 2000 år siden, og som vi også tror på en eller annen måte hører det som blir sagt. Og det gjør det jo også litt utfordrende, for det er jo en fare for at du har hørt det meste før.

Det er ganske utrolig Jesus, at din bursdag i disse dager feires over hele vår jordklode, på så mange forskjellige måter, blant MILLIARDER av mennesker. I store katedraler og små kirker, i storslåtte bygninger og private stuer, under palmer og i enkle hytter, noen steder i full offentlighet, andre steder i frykt for at myndighetene skal oppdage det.

Ja, det er utrolig hvordan du Jesus, fortsatt preger verden nesten to tusen år siden du faktisk gikk her på jorda.
Hva er det med deg som gjør at det er sånn?
Hva var det du gjorde?

Det er jo sånn at hver gang man blar opp i en kalender, eller hver gang man ser på førstesiden av en avis, eller slår på en datamaskin, så blir man minnet om hvor lenge siden det er du ble født. Nå regner vi med at det er 2013 år siden.

Det finnes ingen person som har preget verden så mye som deg. Time Magazine kåret deg denne uka til den mest innflytelsesrike personen som noen gang har levd, og de mener de kan bevise det. Blir du glad for sånt?
De kåret for øvrig også Paven til «Person of the year», og dere har jo også noe med hverandre å gjøre, så vidt jeg vet.

Så mye av det vi i dag tar som en selvfølge kan spores tilbake til det du sa og det du gjorde. Og det er jo ganske utrolig med tanke på hvor du kom fra.
Du ble født i Betlehem, en liten ubetydelig plass i utkanten av Romerriket, og du ble født i en stall blant dyr, og lagt i en krybbe. Og det kan jo høres romantisk ut, men jeg har blitt pappa et par ganger de siste åra, og jeg vet at kona mi ikke ville vært happy for et fjøs og et dyrematfat og legge Levi og Leah i.
Hun ville ikke vært happy uten lystgass heller, men det er en annen sak.

Ja, og bare det med «barn i en krybbe» forresten. Det er jo ganske sårbart, apropos det vi har snakket om her tidligere. Gud, universets skaper, født som et barn blant dyr, omgitt av fattige folk.

Og en ting er hvor du kom fra, men du holdt jo ikke på så lenge heller. Du var aktiv som Rabbi, læremester, i tre år bare, før du ble en for stor trussel for de religiøse og politiske makthaverne. Du bevegde deg aldri lenger enn fem mil hjemmefra som voksen.

Men nå finnes det spor av deg overalt.
Noter ble for eksempel funnet opp for å kunne spre sanger som ble laget om deg, og de mekaniske klokkene ble funnet opp for å styre tidene for tilbedelse.

Men viktigere; inspirert av deg og ditt budskap fikk vi de første sykehusene. For det var ikke vanlig å bry seg om folk man ikke kjente eller var i familie med. En historiker som levde i det første århundre sa at ”vi drukner nyfødte som ikke er friske eller normale”, det gjør vi selvfølgelig ikke nå lenger…......, det var bare sånn verden fungerte det gangen, men de første etterfølgerne av deg begynte å adoptere barn de ikke hadde noen relasjon til eller visste hvem var, for du brydde deg jo om de syke og de lamme som ingen ville ha noe med.

Det betyr ikke at ikke godhet eller nestekjærlighet ikke hadde eksistert uten deg, men filosofen Mark Nelson har sagt at dersom man spør om hva din innflytelse har vært på helsevesen og omsorg, så sier han at; «dersom du finner en institusjon som praktiserer selvoppofrende omsorg for de ensomme, eller der du finner skoler, sykehus, hospits og barnehjem for de som aldri vil være i stand til å betale tilbake, så er sannsynligheten stor for at det har sine røtter i bevegelsen som kommer fra deg.» Det er jo ganske heftig Jesus, det hadde jeg vært stolt av i alle fall, om jeg var deg.

Og Jürgen Habermas, kanskje nåtidens mest innflytelsesrike og mest siterte filosof, han tror jo ikke at du var noe mer enn en historisk person, han er ateist, men han sier likevel at det som er fundamentet for den vestlige, moderne verden; ting som enkeltmenneskets frihet og likeverd og ansvar, og menneskerettigheter og demokrati, er en arv direkte koblet til deg og den historie du kom fra, og det finnes ikke noe bedre alternativ, sier han. Å hevde noe annet er bare verdiløs, postmoderne tomprat, sier Habermas.

Nå skal jeg ikke prate meg bort ved å sitere filosofer.
Men man skulle jo tro at en person som så til de grader har satt agendaen i verden, gjorde mye for å fremheve seg selv og menge seg med de store. Men du trivdes sammen med helt vanlige folk, og særlig blant de som var utenfor gjengen. De syke, de fattige, de utstøtte.

De selvrettferdige kalte du hyklere, hypokrites, de som bærer maske, de utfordret du knallhardt, mens de som kom til deg med livet som det var, og som visste de trengte en frelser, de tok du i mot med åpne armer. Du elsket de feiltastiske.

Man skulle tro at en som har hatt stå stor innflytelse som du har hatt, var sjef for en stor hær, med mange soldater og våpen. Men du har sagt at man skal elske sin fiende og den eneste troppen du leda var tolv enkle gutter. Fiskere. Snekkere. Tollere. Og Jesus, når jeg leser om den gjengen du samla rundt deg, så tenker jeg… for en gjeng altså! JEG kunne jo vært med i den gjengen. De gjorde så mange tabber og stilte så mange spørsmål. Stort sett hver gang det står om displene dine er det fordi det er noe de ikke forstår.

Man skulle også tro at en som har preget verdenshistorien så mye som det du har gjort, var president eller konge og hadde og brukte mye makt. Men du sa at den som vil være stor skal være alles tjener, og den eneste krona du hadde på deg, var laget av tornebusker.

Men når det først skal være en person som har betydd så mye for verden, og som så mange mennesker ser opp til, og ønsker å bli lik, og følge, og tilbe, så tenker jeg at det er bra at det deg.
Det er jo stygt å sammenligne, men dersom man setter deg opp mot andre som har innflytelse og som folk følger - som har levd før eller som lever i dag, så tror jeg ingen er i nærheten. Det betyr ikke nødvendigvis at alle andre er dårlige. Det er bare det at du er så unik.

Ja, Jesus, du er helt spesiell, og det er jo vanskelig å holde en kort bursdagstale til deg. Man burde ha skrevet en bok om deg. Fire stykker.

Men jeg vil også benytte anledningen til si litt om hva du har betydd for MEG. Om det er greit for de?
For du har jo betydd mye for hele verden og for hele historien og for veldig mange mennesker, som jeg har vært inne på, men du har også betydd mye for meg.

For jeg opplever jo ikke mitt forhold til deg som en religion, men som relasjonen til en levende person. Ikke som et sett med ideer jeg kan tro på med hodet, men som en person jeg kan erfare.

Og jeg har jo kjent deg noen år nå. Og du har kjent meg mye lenger.
Og etter som åra går så kan jeg ikke si at jeg blir noe mindre fascinert av deg, jeg blir heller mer fascinert.
Og selv om jeg sier at jeg kjenner deg, så betyr ikke det at jeg blir helt klok på deg, eller at jeg alltid forstår deg.
Og det er sånn at når jeg noen ganger tror at jeg har grepet på deg, så overrasker du og kommer inn fra en helt annen vinkel, og så må jeg tenke gjennom ting på nytt.

Og jeg har sagt til deg Jesus, at jeg vil at du skal være Herre i livet mitt. Jeg vil ha deg som forbilde, og sjef. Og det er ikke alltid helt enkelt. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært enklere å ha noen andre på den lista over innflytelsesrike folk.
Og mange sier at ”Jesus er en fin fyr”, men mange ganger opplever jeg deg mest som utfordrende. Nesten farlig. Men stort sett på en god måte.

For eksempel når jeg tenker at alt jeg har er mitt, så minner du meg på at Alt jeg har er en gave. Selve livet er en gave. Alt jeg har, har jeg fått, så jeg skal være raus.

Når jeg har lyst til å bruke alle pengene mine på meg selv og mine behov, og når jeg vil ha stadig mer penger, eiendom og velvære, så utfordrer du meg til å gi mer til andre.

Når jeg ikke har lyst til å bry meg om andre mennesker, og andre mennesker som har det vanskelig, så er det som om du sier: ”Erik, du er min kropp i verden, og jeg bryr meg om de som sliter, og jeg bryr meg om mennesker. Og når du gjør noe godt for et annet menneske så er jeg der, så er det et hellig øyeblikk, så gjør du det for meg.”

Og det er sånn at når jeg ser på deg Jesus, og på de som kaller seg for dine etterfølgere, så blir jeg litt flau, fordi de kommer så til kort mange ganger, og de lever ikke opp til det idealet du har gitt.
Eller, jeg trenger ikke snakke på vegne av de andre, jeg kan snakke for meg selv. Jeg beklager at jeg så mange ganger ikke klare å representere deg som jeg skulle ønske.

Og jeg vil ikke ha noen billig tilgivelse, og det vet jeg at du ikke gir forresten, fordi den kostet deg dyrt, men en sånn slapp ”det er greit, for ingen er perfekte”. Jeg vil at du skal fortsette å utfordre meg på de tingene her, for jeg trenger det. Jeg trenger en utfordrer. For jeg vet det blir ikke enklere med åra.

Noen ganger virker det jo som om alt dreier seg om karma og pluss og minus. «Som man sår skal man også høste». Det står til og med i Bibelen. Men du lanserte konseptet nåde, og vi får ikke som fortjent, og det er jeg stort sett glad for.

Jeg glad for at du tilbyr nåde, og jeg er så glad for at du har troa på meg. At det ikke bare handler om at jeg skal tro på deg, men at du har troa på meg, og på det potensiale som bor i meg. Takk for at du heier meg frem og heier meg videre. Jeg trenger det.

Okey, jeg skal gå mot avslutning Jesus. Og nå skal feiringene fortsette i mange dager fremover mot den store dagen og festen kommer til å fortsette i mange forskjellige hjem. Og kjenner jeg deg rett, så deltar du gjerne, du liker jo selskaper. Når man leser historiene fra når du gikk rundt her så var du jo i den ene middagen etter den andre, og du dukket stort sett opp over alt hvor du ble invitert. Uansett hva slags historie de som inviterte hadde. Det står at dine fiender beskylte deg for å være en storeter, og venn med tollere og syndere. Så om du fortsatt er sånn, så det betyr vel at du gjerne dukker opp hos alle oss også, om vi har lyst til å ha deg med.
Og jeg kan bare snakke for meg selv, men du er i alle fall velkommen til oss.

For jeg trenger deg Jesus. Jeg trenger deg som utfordrer. Jeg trenger som venn. Jeg trenger deg som frelser.

Så gratulere med dagen Jesus, du fortjener oppmerksomheten, og måtte feiringen bli god. Og jeg vet ikke helt om du trenger hell og lykke, men jeg vil i alle fall ønske deg alt godt.
Og si tusen takk for at du finnes og for at jeg har blitt kjent med deg.



----
Idé om bursdagstale fra Øyvind Haraldseid og fakta hentet mye fra John Ortberg.

Jul i Betlehem 2013

Tre adventsgudstjenester fra Oslo misjonskirke Betlehem 2013.
1.desember: Samtale med Sissel Gran og Kjetil Østli
8.desember: Samtale med Erik Poppe, Tomm Kristiansen og Sunniva Gylver
15.desemer: Samtale med Kathrine Aspaas og Tommy Steine

Se dem her:

onsdag, januar 16, 2013

Den skjulte kirken og en kristen ukultuarv



Gateprest i Oslo, Jan Christian Kielland, skriver i Aftenposten16.januar vakkert om «kirkens skjulte flertall» som gir, ber og faster uten at det synes. Spørsmålet mitt er hvorfor en slik gruppe, eller noen i det hele tatt, skulle være avhengig av kirken fortsatt er koblet til staten. Tenker han at en selvstendig og fri kirke vil føre til stengte dører og innføre selvangivelse på tro før man kan delta i gudstjenesteliv? Tror han det er slik det fungerer i frikirkelige sammenhenger? Menigheten jeg er pastor i har som hensiktformulering; «alle mulige slags mennesker i fellesskap rundt Jesus». Jeg er heller ikke ute etter å ta fra noen deres egen bekjennelse som kristne, men syns at representanter for folkekirken er litt vel ivrige på å inkludere folk som selv sier de ikke har en tro og som for eksempel ikke ønsker en kirkelig begravelse (1 av 2 i flg en undersøkelse utført av Jølstad begravelsesbyrå). «Alle skal med», selv om de ikke vil. 

Kielleand referer også til at vi frikirkelige allierer oss med Humanetisk Forbund for å frariste Den norske Kirke deres privilegier. Biskop Sommerfeldt anklaget sågar meg og andre for å ha inngått en «vanhellig» allianse. Nei, det er en menneskerettighetsallianse, og det handler om religionsfrihet og likebehandling. Dessuten er jeg overbevist om at en frikobling er best for kirken selv. 

En svak Gud?

Noe annet som preger kulturdebatten om dagen er begrepet «en kristen kulturarv», som det er hva som gjenstår å kjempe for. Som kristen kjenner jeg en litt flau smak i munnen hver gang begrepet brukes. Enten det kommer fra liberale biskoper til venstre eller konservative kristne langt til høyre. For ikke å snakke om politikere. I noen tilfeller som om det er en frykt for at Gud, og i alle fall kirken, er ganske svak, og trenger norske oljepenger for å holdes i live. I andre tilfeller som i en frykt for at dersom vi ikke får det lovfestet svart på hvitt at vi er et «kristent land», så kan det være «de andre» kommer og tar over.

En kristen ukulturarv

Vi har en stolt og på mange måter god, kristen historie å ta med oss videre og bygge på. Men det finnes også en kristen ukulturarv. For eksempel i den hyppige bruken av ordet «kristen» om noe annet enn et menneske som forsøker å følge Jesus. "Kristen" er ikke et adjektiv, det er et substantiv. Og ideen om at kirke er noe staten tar seg av og sørger for.
Som kristne i Norge har vi hatt noen fantastiske privilegier og vi må ikke bli stresset om de forsvinner. Kirken har overlevd i vanskeligere omgivelser før, også på de steder og til de tider hvor kristendom ikke har stått på timeplanen i skolen og hvor kirken ikke har vært sponset av staten. Jesus sa at selv ikke dødsrikets porter skulle få makt over Hans kirke, og da trenger vi vel ikke være redd for Stålsett-utvalget eller et prinsipielt, ryddig, skille mellom stat og kirke heller. Det vil bli utfordrende på kort sikt, men gode nyheter for de gode nyhetene på lang sikt.

lørdag, oktober 13, 2012

Skilsmisse som katastrofe og ulykke

På radiogudstjenesten 14.okt talte jeg om skilsmisse og ekteskap, ut fra teksten Mark 10,2-9. I arbeidet med den kom jeg til å tenke på en kommentar redaktør i VG skrev 06.nov 2010. Den er ikke tilgjengelig på vg.no, men her er noen utdrag.

Barna bærer de voksne

Skilsmisser er en ulykke for samfunnet og en katastrofe for barna. Det er på tide at vi begynner å snakke ærlig om dette.

Det er noen debatter vi skygger unna, i redsel for å støte andre, eller for å bli oppfattet som moralister. Andre menneskers privatliv holder vi oss stort sett unna. Om mennesker gifter seg eller skiller seg, om de er trofaste eller utro, det har vi andre ingenting med. Vi deltar begeistret i andres glede, og er høflig deltagende når ting er vanskelig.
Særlig når folk skiller seg, er vi høflige. Vi nikker og smiler når nyskilte foreldre forsikrer oss - og egentlig seg selv - om hvor fint det går med barna, hvor tilpasningsdyktige de er, og hvor fort de blir vant til sin nye tilværelse. Det er jo så mange skilsmissebarn i vår tid, de er ikke lenger annerledes, sier foreldrene. Det barna opplever, er helt normalt.

Tilværelsen rakner
Gjør det normale i situasjonen det enklere for hvert av de barna som opplever at mor og far går fra hverandre? Selvsagt ikke. For barn flest rakner tilværelsen når familien går i oppløsning.
(...)
Noen skilsmisser er helt nødvendige. Av og til er det best både for barn og voksne at mor og far ikke lever sammen. Men mange skilsmisser skjer fordi de voksne ønsker seg noe de ikke har, ikke fordi det de har, er så forferdelig at de er nødt til å bryte ut. De søker mening et annet sted, fordi de ikke finner mening der de er. Å holde familien sammen er ikke nok.
(...)

Eget valg
De siste tiårene har familien gradvis blitt tappet for mye av sitt praktiske innhold. Barn går i barnehage, eldre pleies på sykehjem. Mor og far jobber og tjener penger. De voksne lever mer av livet utenfor hjemmet, barna har sine aktiviteter i verden der ute. Familielivet er en av mange arenaer. For stadig flere er den ikke lenger den viktigste.
Mer enn nødvendigheten av å holde sammen, er det følelsene som binder. Vi er ikke tvunget til å bli værende i et parforhold, vi er der fordi vi har valgt det. Dette er selvsagt på godt og vondt. Jeg ønsker meg ikke tilbake til den tiden da kvinnen var økonomisk avhengig av mannen, eller da skilsmisse var forbundet med skam, og skilsmissebarn måtte leve med denne skammen.
Men nå, når friheten til å velge er så trygt forankret, må vi kunne ta debatten om hva som gikk tapt på veien. Vi må snakke om barna, som med foreldrenes skilsmisse ofte opplever at trygghet og stabilitet blir erstattet med kaos og ensomhet. Hva skjer med deres tillit til verden? Troen på at et løfte er et løfte? Hva skjer med deres fremtidige evne til å stå i kriser, til å ikke vike unna når verden blir vanskelig? Hvordan blir barna preget av foreldrenes valg?

Samtalegrupper
Forskerne vet mye om dette. Men mange av dem kvier seg også for å gå inn i debatten. En av dem som ikke kvier seg, men tvert om snakker høyt og tydelig, er familieterapeuten Jesper Juul. Han sier at barn kan bli satt et halvt til ett år tilbake i sin utvikling på skolen når foreldrene skiller lag. Ifølge Juul trenger barna tre år før de kommer over tapet - før de igjen opplever livet som trygt og forutsigbart. Tre år er lenge i et barns liv.
Juul anbefaler samtalegrupper for skilsmissebarn.
(...)
Det er smertefullt for voksne å ta inn over seg at barn lider. Antagelig er det for smertefullt for foreldre som skiller seg å innse at barna har det så vondt, så lenge. Derfor er det menneskelig at mange foreldre later som om det ikke er slik. Menneskets evne til selvbedrag er velutviklet. Hadde foreldrene visst, helt innerst inne, hva de påfører barna sine, tror jeg færre hadde skilt seg. Jeg tror flere hadde gått de ekstra rundene, med et oppriktig ønske om å redde forholdet. For å finne tilbake til det som var en gang. Eller i hvert fall med et ønske om å skape en bedre hverdag sammen.

Forpliktelsen
Samlivsrådgivere forteller at de fleste par har bestemt seg for skilsmisse før de oppsøker hjelp. Ofte handler rådgivningen om å gjøre bruddet så lite vondt som mulig - ikke om å få forholdet til å fungere igjen. Viljen er rett og slett ikke til stede, i hvert fall ikke hos begge to.
Hva kan dette komme av? Hva skjedde med forpliktelsen, med viljen og evnen til å sette andre foran seg selv? Den som får barn, tar på seg en forpliktelse som varer til barnet har vokst opp. Det betyr også å skape stabile rammer rundt barnet, trygghet og kjærlighet. Barn må få ta sine foreldre for gitt. Da må også foreldrene ta hverandre for gitt, dyrke de gode dagene og tåle de vanskelige.
Mange sier at barna blir lykkelige hvis foreldrene er lykkelige. De burde snu om på det, og sagt at foreldre blir lykkelige når barna er lykkelige. Og dypt ulykkelige når barna lider. Særlig når barna lider på grunn av de voksnes valg.

søndag, september 09, 2012

Til Dawkins og Eidsvåg


Dette er starten og slutten av talen jeg holdt på radiogudstjenesten i Oslo misjonskirke Betlehem 09.sept. Hele talen kan høres ved å trykke her)

Verdens kanskje mest berømte, nålevende ateist, biologen Richard Dawkins, var på Skavlan på fredag. Noen som så det? Han ble spurt om han noen gang hadde hatt en erfaring i livet som hadde beveget han, på en uforklarlig måte.

Han nevnte eksempler på musikk, poesi, en vakker solnedgang, men han presiserte også at han trodde det fantes en naturlig forklaring på hvorfor disse tingene beveget han, selv om han ikke hadde den forklaringen nå.

Men la meg stille deg det samme spørsmålet. Har du noen gang erfart noe i ditt liv som har beveget deg, på en uforklarlig måte?

Hvor du bare, «wow, det der er bare utrolig». «det der, det der kjennes så riktig. Det er sånn det skal være.»

Jeg tror vi alle har slike opplevelser og erfaringer, og jeg tenkte jeg skulle nevne noen av mine.

Et vennepar av meg i kirka her lånte bort leiligheten sin i en måned til en alenemor de ikke kjente, fordi hun trengte et midlertidig bosted, men hadde ikke noe nettverk i Oslo, men det hadde de, så de sa: «lån vår leilighet, vi kan bo et annet sted en periode». Da tenker jeg «wow, det er vakkert.»

Eller noen andre venner av meg som har hatt en papirløs boende hos seg i mange år. Fordi ingen andre vil ha han. Norge vil ikke ha han, Europa vil ikke ha han, landet han sier han kommer fra vil ikke ha han og ikke nabolandene heller. Men mine venner vil.

Eller når noen som trenger det får et hus på TV 3, extreme makeover home-edition, da blir jeg fort på grinern. Nå gråter jeg ganske lett generelt, men uansett. Det er så fint å se.

Eller når noen innrømmer feil og sier «unnskyld» og mener det. I stedet for å skylde på alle andre eller bli harde. Da tenker jeg: «det der er vakkert, det rører meg, det er sånn det skal være».

Eller når hundrevis av mennesker i denne bydelen i dager ut og dager inn leter etter en annen familie sin datter, som var savnet.

Når noen i en overfladisk samtale i et selskap eller vennegjeng, tar samtalen videre og dypere ved å tale sant om sin situasjon. Når de byr på seg selv. Da tenker jeg «wow, det er fantastisk flott».

Man får en følelse av at det stemmer. Det er akkurat som at matcher et eller annet. Det er akkurat som at det er en setning som fortelles som passer inn i en større historie.

Og eksemplene over tror jeg også Richard Dawkins ville vært enige i, han ville også sagt at de er rette og gode og vakre.

Spørsmålet er hvorfor? Hvorfor får man den følelsen? Og hva er den større historien disse tingene harmonerer med. Er det vitenskapen, er det i så fall bare vitenskapen?
 
Altså, det skjer mye vondt i verden – det vet vi. Det erfarer vi, selv om det ikke er lett å forstå hvorfor. Det ondes problem heter det ondes problem, fordi det onde er et problem.

Men man kan også snu på det, og spørre «hva med alt det gode?»
Hvorfor er det så mye godt i verden?
Og hvordan vet vi at det er godt?
En ting er det ondes problem, men hvor skal vi gå med takken for alt det gode? For alt det vakre? For de opplevelsene som rører oss og beveger oss på forklarlig og uforklarlig vis.

I mange barnehager har de bordverset…

Kua mi jeg takker deg
Deilig melk du gir til meg
hver en dag jeg til mitt brød
drikker melka di så søt

Og du kan takke kua for melka, men spørsmålet blir jo; hvem takker du for kua?
Hva er det neste steget? Hvem står bak det? Og bak det igjen?

Jeg ble pappa igjen i år, på min egen bursdag, og folk sier: «så fantastisk fin hun er, hun ligner på faren sin.» Og jeg sier, nei, er hun fin har hun det fra mora.
Og jeg er så fantastisk takknemlig for Leah, og for broren hennes Levi. Men takknemlig til hva eller hvem?

Hvem skal jeg takke? Skal jeg takke mora? Eller helsevesenet, sykehuset eller lystgassen? Skal jeg takke meg selv? Nei, i alle fall ikke meg selv. Eller evolusjonen bare. Eller er det ingen å takke?

Hva er på bunnen, lengst ned? Hva er fundamentet? Om du graver og graver og graver. Er vitenskapet det laget som er lengst ned, eller finnes det ett til. Om du graver - hva finner du?

En kollega og meningsfelle av Dawkins, biologen William Provine, sier:
”La meg oppsummere mitt syn på hva moderne evolusjonsbiologi forteller oss høyt og tydelig…Det finnes ingen guder, ingen overordnet mening, ingen målrettet kraft av noe slag. Det finnes ikke noe grunnleggende basis for etikk, ingen grunnleggende mening med livet, og ingen fri vilje for mennesker, heller.”

Nei, vel. Men det er jo bare hans personlige mening.

Jeg har stor tro på at vitenskap kan fortelle historien om hvordan verden fungerer, men ikke hvorfor. Den kan ikke fortelle HELE historien.

Den engelske forfatteren G.K. Chesterton beskriver i boka si  ”Orthodoxy” fra 1908 om hvordan kom til å tro at verden er mer enn det vi kan se, måle og beregne. Han skriver:
”Kort fortalt så hadde jeg alltid trodd at verden inneholder magi; nå begynte jeg å lure på om den kanskje også inneholdt en magiker. Og dette understreket denne dype, underbevisste følelsen som alltid hadde vært der; at denne vår verden har en mening; og hvor det finnes mening finnes det en person. Jeg hadde alltid følt at livet først og fremst var en historie: og hvis det er en historie er det også en historieforteller.”
Jeg tror historien er større en vitenskapen, jeg tror det finnes en historieforteller.

Og jeg tror historien begynner som de første ordene i bibelen:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. 1Mos 1:1
(og så kan jo en fireåring stille spørsmålet «men hvem skapte Gud», og det ser tema på søndagskolen neste gang, eller ikkke…)

Paulus er en gang i Athen, på Aeropagos, hvor man delte siste nytt innen filosofi og religion. I en by hvor det ble sagt at var lettere å finne en Gud enn å finne et menneske”. Og Paulus vil argumentere for at det bare finnes én… Da sier han:
Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting.
Det finnes en Gud. En Gud som ikke krever, men en Gud som gir.
Denne Gud trenger ingen ting. Han bare gir. Han er sjenerøs.
Ditt liv,
din pust,
og alt annet, er en gave.
Fra Gud.
Jeg tror det finnes noe lengst ned, og jeg tror det er Gud. Og når du erfarer at noe er rett, vakkert, godt, så er det fordi det matcher hvem Gud dypest sett er.

Sånn tror jeg det er. 

Men hvilke konsekvenser får det for oss? (jo, vi bør være ruase og gi mye)
(...)

Men gjennom hele Bibelen så møter vi en Gud som ikke virker  rettferdig, i vår menneskelige målestokk. Han virker litt vilkårlig i sin utdeling av gode gaver. Han er underlig raus.

Et sted sier Jesus at Gud gir sol og regn, og begge deler ble sett på som positivt, til både onde og gode mennesker. Og derfor skal vi elske vår fiende, for sånn er Gud. Urettferdig.

Et sted forteller Jesus en lignelse om en bedriftsleder som gir de som kom helt på slutten av dagen, like mye lønn som de som kom først. Forsøk å lage en fagforening som jobber for de betingelsene! Urettferdig.

Og dette fører selvsagt til opprør, hvor bedriftslederen sier: «Kan ikke jeg gjøre som jeg vil med det jeg har. Er det problem for deg at jeg er god?»
Det er så bra. Gud sier: Er du sjalu? Er det et problem for deg at jeg god mot de andre også?

I vår verden snakker om å være skuls. Du gir meg et poeng, så gir jeg deg et poeng. Du gjør en tjeneste for meg, jeg gjør en tjeneste for deg.
Men i Guds rike handler om å utbre urettferdighet. Jeg gir deg noe, jeg får ingenting igjen.

Guds rike handler om å fortelle og leve ut historien om en Gud som har skapt alt, gitt alt, og som ber oss om å gi det videre.

Til slutt:
Ved siden av Jesus på korset henger det en forbryter, og man kan bare forestille seg hva han har gjort for å fortjene å henge der. Og han sier til Jesus: «husk på meg når du kommer i ditt rike!"
Og Jesus svarer: Du skal få bli med. I dag.

I Guds økonomi får den som dukker opp helt til slutt, den samme lønnen som de som kom først. Regnet faller på alle slags mennesker, og banditter og tyver kommer til paradis.
Det er ikke rettferdig. Men sånn går historien.

Det sentrale poenget i kristen tro er at du kan ikke gjøre deg fortjent til Guds kjærlighet. Det er ikke et spill hvor poenget er å få mer pluss en minus, det er en historie hvor overskriften er «nåde».  Ufortjent godhet.

Og hvordan vi oppfører oss mot hverandre og mot andre, og hvordan vi forholder oss til pengene våre, viser oss om vi har forstått det sentrale i kristen tro.

Richard Dawkins sier det finnes mye mer glede i svarene vitenskapen gir, enn det er å finne i gamle skrifter. 

Vel, jeg liker historien den gamle boka forteller, jeg syns den er fantastisk vakker, og jeg har lyst til å fortsette å fortelle den, og jeg ønsker å invitere alle til å bli en del av den.