Mitt første retreat - stillhet det kan gro i
Det var da jeg tok meg selv i å sette en lydbok om å senke tempoet, på 1,25x hastighet, at jeg forstod at noe måtte gjøres. At det nesten var for seint - jeg trengte å stoppe, eller bli stoppet. For mange lever på andres åndelighet, hadde forfatteren i lydboka sagt, og sånn har det også i perioder vært for meg.
Så jeg tok prekenpause i jobben som pastor, den pågår ennå, og dro på mitt livs første retreat. Åtte dager i stillhet på St.Beunos i Wales, et sted for Ignatiansk spiritualitet, i regi av Jesuittene – var ikke det de som var nektet inngang til det norske riket? Ikke et åndelig fitness-senter, men et feltsykehus, ifølge presten som leder stedet. For min del kjentes det som noe jeg trengte.
Det ble en reise ulik alt annet. Skru av mobilen og tilgangen til verden utenfor i 192 timer, jeg som vel knapt har hatt mobilen avskrudd et døgn siden jeg fikk den på slutten av nittitallet. 11.september kunne ha skjedd på nytt, uten at jeg var klar over det. Jeg fant meg selv på dag fire i kunstrommet, kunstrommet (!), og lagde en liten figur i leire, midt på dagen. Jeg tror det var midt på dagen, for man trenger jo sjeldent å følge med på tiden når man er på retreat. Jeg lagde den som et minne for meg selv, om at jeg én gang kunne sitte å lage leire midt på dagen uten at verden for øvrig stoppet opp.
Men det var ikke stillhet som i «tomhet», men som i et næringsfult rom for kontakt med Jesus. En stillhet det kan gro i, som Edin Løvås, retreathøvdingen selv, beskrev det. «Min Edin», kan jeg nesten tillate meg å skrive, som var medlem i menigheten jeg er pastor i, og som jeg traff så mange ganger. Men hans budskap om Jesusmeditasjon og stillhetens betydning hadde aldri før ordentlig truffet meg. Jeg tenkte jeg var for ekstrovert, for rastløs, for aktivistisk. For noen få kan dette være tilfelle, ifølge Edin. Før han legger til; «men for en del kan det skyldes rein og skjær dovenskap».
Jesus sa til sine disipler: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» Har du tid til det i ditt liv? Har du rom for det? Det er en invitasjon fra Jesus til fellesskap med seg selv, ikke et krav for kunne kalles hans barn.
For det er i møte med Jesus det skjer, ifølge Edin. Når vi har en «levende oppstandelsestro» og forstår at Jesus selv er tilstede, mitt i vår hverdag. «Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!» (Kol 1.27) Kristus er blant oss. Men det er ikke alltid så lett å oppdage det om vi lever livet på 1,25x hastighet.
Kan du denne sommeren finne noen gode rom for «stillheten det kan gro i»
På hvilken måte kan du sørge for at du lever av din egen åndelighet og Jesus-relasjon, og ikke andres?
(stod først i Agenda316)
Det ble en reise ulik alt annet. Skru av mobilen og tilgangen til verden utenfor i 192 timer, jeg som vel knapt har hatt mobilen avskrudd et døgn siden jeg fikk den på slutten av nittitallet. 11.september kunne ha skjedd på nytt, uten at jeg var klar over det. Jeg fant meg selv på dag fire i kunstrommet, kunstrommet (!), og lagde en liten figur i leire, midt på dagen. Jeg tror det var midt på dagen, for man trenger jo sjeldent å følge med på tiden når man er på retreat. Jeg lagde den som et minne for meg selv, om at jeg én gang kunne sitte å lage leire midt på dagen uten at verden for øvrig stoppet opp.
Men det var ikke stillhet som i «tomhet», men som i et næringsfult rom for kontakt med Jesus. En stillhet det kan gro i, som Edin Løvås, retreathøvdingen selv, beskrev det. «Min Edin», kan jeg nesten tillate meg å skrive, som var medlem i menigheten jeg er pastor i, og som jeg traff så mange ganger. Men hans budskap om Jesusmeditasjon og stillhetens betydning hadde aldri før ordentlig truffet meg. Jeg tenkte jeg var for ekstrovert, for rastløs, for aktivistisk. For noen få kan dette være tilfelle, ifølge Edin. Før han legger til; «men for en del kan det skyldes rein og skjær dovenskap».
Jesus sa til sine disipler: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» Har du tid til det i ditt liv? Har du rom for det? Det er en invitasjon fra Jesus til fellesskap med seg selv, ikke et krav for kunne kalles hans barn.
For det er i møte med Jesus det skjer, ifølge Edin. Når vi har en «levende oppstandelsestro» og forstår at Jesus selv er tilstede, mitt i vår hverdag. «Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!» (Kol 1.27) Kristus er blant oss. Men det er ikke alltid så lett å oppdage det om vi lever livet på 1,25x hastighet.
Kan du denne sommeren finne noen gode rom for «stillheten det kan gro i»
På hvilken måte kan du sørge for at du lever av din egen åndelighet og Jesus-relasjon, og ikke andres?
(stod først i Agenda316)