Trenger Gud blod?

Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.”

Spørsmålet er relevant for å svare på noen av de mest brukte innvendingene mot min, og andres, betenkning mot at det var Guds straff Jesus led under på korset, senest formulert av Folke i VL 15.desember. Notto Thelle henviser i sitt innlegg 13. desember til forsoningsstriden i Misjonskirken Norge (tidl. Misjonsforbundet) på 40-tallet, og det sitatet som kanskje skapte mest furore den gang, var ”at Gud skulle bli forsonet ved blodet er en hedensk forestilling, og kan derfor ikke ha noen plass i de guddommelige renselsesordinger”. Forfatteren var rektor Christensen på forløperen til Ansgarskolen, Misjonskirkens skole. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik spissformulering, kombinert med flere andre, gav trøbbel i lutherske Norge, spesielt i en tid hvor kampen mot liberalteologien var en samlende faktor. Men spørsmålet man må stille seg, er om det kan være noe i det han sa - og om man trenger å være “liberal” for å hevde det samme. Selvsagt ikke. Og det er også denne tanken NT Wright utvikler i sin bok om forsoningen; “The day the revolution began” (2016).

En gang for alle

Et av de underliggende spørsmålene i samtalen er altså om Gud trenger mat, som omhandler forståelsen av offertekstene i GT. Dette er ikke plassen for et inngående studie, og jeg er heller ikke den best kvalifiserte, men jeg spør om vi ikke leser gal mening inn i offersystemet, når vi skal få det til å passe med idéen om en stedfortredende straffelidelse. I alle fall at det blir skjevt. Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.” Nå er det ikke umulig at det kan finnes noen teologiske eller sjelesørgeriske, poenger i en slik fortelling, og for Luther var det viktig å bruke en mer nyansert versjon av dette i kampen mot den katolske praksisen den gangen, hvor Jesus så og si ble ofret på nytt i hver messe. Nei, Luther fasthold at “Jesus døde en gang for alle.” Men dette kan imidlertid også lede galt av sted. Og det viktigste spørsmålet er hvilken fortelling vi finner i Bibelen.

Sultne guder

Det var hedningefolkene som ofret til gudene sine for å blidgjøre dem, for gudene var uberegnelige, og de var sultne. Dette gjorde også Israelsfolket, før de ble kjent ble med Gud, Jahve. Og dette språket brukes også flere ganger om Israels offer: “...han bærer fram mat for din Gud. (3 Mos 21,8).”

Dette var den rådende tanken, og det språket som ble brukt. De hedenske folkeslagene mente at gudene hadde skapt menneskene for at de skulle dyrke mat til dem. I denne situasjonen måtte Gud overbevise dem om at han ikke var som de andre folkenes guder, men at han derimot elsket dem med en evig, urokkelig kjærlighet; de var hans utvalgte folk og han kom til å holde sine løfter (5.Mos 7.6-9, 5.Mos 10,14-15, Jesaja 43:1-4 m.fl). Men han lot dem få fortsette med ofringene, men begrenset dem og gav dem ny betydning. De skulle ikke ofre sine barn, og ofringene var ikke for å få få tilgivelse, men for å vite at de var tilgitt. Det var ikke Gud som trengte ofringene, men folket. For flere ganger ser vi også at Gud tilgir uten offer, (og hadde man ikke dyr, kunne man bruke mel eller andre matvarer, 3 Mos 5,5-12) og i Salmenes bok avviser Gud at han er sulten, “for jorden og det som fyller den, tilhører meg. Skulle jeg spise kjøtt av okser eller drikke blod av bukker?” (Sal 50,12-13).

Jesu blod

Men det er klart at offertanken er sentral for forståelsen av Jesu død, men da må vi ikke legge den hedenske versjonen av offerpraksisen til grunn. Heller ikke inn i tolkningen av ordene i Jesaja 53 om den lidende tjener. Dessuten er det liten basis i de bibelske tekstene for å hevde at poenget med ofringene var at dyrene ble drept som en straff. Poenget var ikke døden, men blodet, som var det sterkeste “verktøyet” for renselse på bibelsk tid. De døde dyrene ble ikke brakt inn i helligdommen, men blodet ble brukt for å rense møtestedet mellom Gud og mennesket. Og det er også denne betydningen Paulus henter opp i mange steder, f.eks Romerne kapittel 3. “Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.” Gjennom Jesu blod har vi, på fantastisk og uforklarlig vis, tilgivelse for syndene. Men jeg mener altså at man ikke trenger - eller har særlig grunnlag for - å løfte frem Guds straff som motivt for å hevde dette, selv om Gud i sin kjærlighet er vred på synden og dens konsekvenser. Jeg tror at Jesus led en stedfortredende død, og at han på korset bar konsekvensen for sitt folks, og hele verdens, synd, men jeg tror ikke han gjorde det for at Gud skulle få mat eller få gjenopprettet sin egen ære. Jeg tror Gud, i seg selv, ikke trenger noen av delene.