Det samme, gamle evangeliet?

Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset?

Jeg har i mange år hatt problemer med hvordan evangeliet ofte forkortes, forenkles og karikeres i den evangelikale verden jeg selv tilhører. Mange opplever i behov av en moden og voksen tro at rammene er for trange og forklaringene for enkle, spesielt i sesonger med tvil.
Selv var det en periode hvor tvilen min var så fremtredende at jeg vurderte å slutte som pastor. Det var ironisk nok i den perioden jeg også var programleder for webtv-serien «Omvend meg», i regi av Vårt Land. I serien skulle jeg ta ateisten Kjetil Hope med til smarte kristne som skulle overbevise han om troens fortreffeligheter. Mens jeg gjorde dette, kom jeg til å tenke at det var jeg som burde ha blitt tatt med rundt. For jeg syntes Kjetil var for snill, han stilte for veike spørsmål.

Frelst på tre minutter.

I denne perioden var det spesielt vanskelig å undervise på Alphakurs. Jeg hadde utfordringer med Alphas standardmanus for kveld to og modererte meg på direkten. Overskriften på kveld nummer to var «Hvorfor måtte Jesus dø?». Manus hadde noen likheter med oppskriften en amerikansk evangelist gav meg i en konvolutt da jeg var ungdomspastor i Stjørdal i 2002. Oppskriften skulle hjelpe oss til å få folk frelst på bare tre minutter. Det hadde gitt «great success» i New York, med 40.000 mennesker frelst på gata på bare én helg.
Ifølge denne oppskriften kommer du i kontakt med folk, og så stiller du spørsmålet; «Om du dør i kveld, er du sikker på at du kommer til himmelen?» Og kort fortalt ender samtalen raskt opp i helvete, uansett svar på spørsmålet. For Gud er hellig og tåler ikke synd, og syndens lønn er døden. Men heldigvis er de gode nyhetene at Gud straffet Jesus i stedet. Han ble drept, så vi skulle slippe straff, og nå kan vi komme til himmelen når vi dør. «Bare gjenta denne bønnen etter meg.»
Det største problemet med dette skjemaet er at det er Gud som blir fremstilt som problemet. Det virker som Gud må frelse oss fra seg selv. Problemet er altså ikke først og fremst syndens konsekvenser, for oss eller dem som vi gjør urett, men Guds vrede over synden.

Oppgjør.

Notto Thelle har skrevet sine essayer i Vårt Land de siste ukene med boken Gjenoppdag kristendommen av Marcus Borg som bakgrunn. Og det var slående hvordan jeg kunne si meg enig i mye av hva han skrev i essayet om frelse, selv om vi trolig har ganske forskjellig bibelsyn.
For dem som trenger frigjøring fra et smalt, evangelikalt frelsesskjema og et firkantet bibelsyn, trenger man likevel ikke gå til Marcus Borg. Borg forkaster også viktigheten av at oppstandelsen faktisk, legemlig, skjedde. Jeg vil heller peke mot teologen NT Wright. Han og Marcus Borg var for øvrig venner.
Det siste verket til Wright handler om hvordan vi skal forstå korset; The day the revolution began. Her tar Wright et oppgjør med en variant av evangelikal evangelieforståelse som kan bli platonsk, moralistisk og hedensk. Det endelige målet er at sjelen skal himmelen, underveis er poenget god oppførsel, og frelsen skjer gjennom at en sint guddom blir blidgjort gjennom offer.
Det er kritikk av en karikatur, men en mye brukt én. Wright benekter ikke at Jesus døde i vårt sted, men mener at straff ikke er et bibelsk motiv for det som skjedde på korset, på den måten vi ofte formidler det. Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset?

Misfornøyd Gud.

Selv om de fleste teologer eller reflekterte forkynnere vil ha en langt mer nyansert forståelse av forsoningen enn det jeg har beskrevet over, er det mitt klare inntrykk at mange kirkegjengere har fått overlevert en tanke om en litt sint og misfornøyd Gud. Som Thelle helt riktig påpeker, sitter mange fast i dette.
Det gjelder også mange i min generasjon, som har vokst opp med en nådebetont forkynnelse. Flere forkaster hele den kristne troen, eller ender opp i en forestilling av Gud som bare er «kjærlighet».
Borg, ifølge Thelle, inviterer oss til «å lese Bibelen på ny som om det var for første gang». Og videre: «Til å lese med en ny våkenhet og med villighet til å legge til side noen av våre tilvante forestillinger og kjepphester.» Dette heier jeg på, selv om det er vanskelig, og dette er også Wrights agenda. Dessverre er Wrights siste bok mindre lettlest enn Borg sin, men et godt, norsk alternativ er boken Ærlig talt, Gud! av Harald Giesebrecht, som nylig kom ut. Giesebrecht dediserer boken til «alle som ønsker å tro» og gir «en advarsel til lykkelige kristne» i forordet. Om du ikke har utfordringer med troen, er det ikke sikkert du skal gi deg i kast med boken. Men for alle oss andre er det hjelp å finne der.

Forsoningslære.

Denne høsten har det vært oppmuntrende å oppdage at tanker jeg har, inspirert av blant andre Wright og Giesebrecht, ikke er nye i min egen menighet eller sammenheng. De som startet Oslo misjonskirke Betlehem, for 140 år siden i år, var i hovedsak svensker influert av teologen PP. Waldenstrøm. Vi ble kalt «svenskeforeningen» og «waldenstrømmerne». Luthersk Kirketidende skriver i 1897 at «det er klart Betlehem nekter læren om stedfortredende straffelidelse». (Jacobsen, 2002). Waldenstrøm benektet ikke at Jesus sonet våre synder på korset, men mente det ikke var Guds straff han led under. Luthersk kirketidende hadde dessuten ikke mye tro på allianseprinsippet til Betlehem og Misjonsforbundet, som presiserte at det med Bibelen som fundament skulle være mulig å leve med ulike syn, også i spørsmål som forsoningen. Men vi holder det altså fortsatt gående.
Men må man altså ikke ha en blodrød forsoningspreken med vekt på Guds straff for at folk skal bli frelst, lik skjemaet fra New York? Som svar kan det være greit å vise til at evangelisten Frank Mangs, som på 1930-tallet stod i spissen for kanskje den største vekkelsen i Oslo noen gang, først ble nektet å tale i Arendal Trefoldighetskirke fordi de mente han var en «waldenstrømmer». Flere mener imidlertid at Mangs stod for en nærmest klassisk forsoningslære. Mangs selv sa: «Kristi lidelse var altså ikke først og fremst en straffelidelse for slektens skyld. Han døde ikke for å utslukke Guds vrede. Kristus led og oppstod for å gjøre synderen fri fra syndens makt og Satans herrevelde.»

Håp for fremtiden.

Uansett mener jeg at forsoningen er større enn alle dens teorier, og jeg er på ingen måte fremme. Og jeg vil si med Edin Løvås: «Jeg forstår ikke fullt og helt hvorfor Jesus måtte dø på korset, eller hvorfor dette skulle ha betydning for syndsforlatelse. Det er et mysterium.» Vi må passe oss for jaget etter å få alt til å gå opp i rasjonelle systemer, en feil både ateister, såkalte progressive og evangelikale ofte har felles. Men det har vært svært oppmuntrende å oppdage at store personligheter innen min egen sammenheng, og kristenheten forøvrig, tidligere har funnet og fremmet hva jeg opplever er en enda bedre versjon av evangeliet enn hva jeg selv fikk overlevert. Det gir håp for fremtiden.
Jeg har ofte hørt i den evangelikale verden at vi forkynner «det samme, gamle evangeliet», men at vi gjør det på nye måter. Konservative i budskap, liberale i form. Men er vi sikre på at det er det samme, gamle evangeliet vi har fått overlevert? Og er vi ikke ofte fullstendig blinde på at også formene vi velger sier mye om teologien vi har, og former den? Ifølge NT Wright må hver generasjon i kirken gå en dyptgående prosess med å forstå de fundamentale sannhetene i vår tro, ellers ender vi opp med karikaturene. Vi må kjempe med korset, sloss med Bibelen, og det er bare å ønske samtalene velkommen!

Først publisert i Vårt Land 1.desember 2017

Linker

Facebook: andreassenerik Twitter: eandreassen Instagram: eandreass
Boken Kropp